En flyktning blir plukket opp av et norsk skip, og får asyl i Norge. Som ny borger i kongeriket Norge får han kurs og innføring i hvordan ting fungerer i dette landet. Regler, rettigheter, plikter, normer, tradisjoner, språk og kultur.
Sett nå at det eneste innvandreren ble fortalt på kursene var historien om hvordan han ble plukket opp av skipet, om kapteinens innsats da de heiste dem opp på dekk. Igjen og igjen, gjerne vinklet på forskjellige måter. Man fortalte om den norske stats lange tradisjon, og den lange vei landet hadde gått for å gjøre det mulig å ha et skip akkurat der, akkurat da.
I noen kristne miljøer handler ”alle” taler om frelsen, og hvordan Gud frelste oss. Det er viktig, men ikke alt. Som innvandreren trenger å fortelles hvem han nå er – som borger i kongeriket Norge – slik trenger frelste mennesker også å fortelles hvem de er i Guds rike.
Innvandreren flyktet kanskje fra et land hvor han ikke var noe verdt, hvor hans frihet ikke var verdt noe, hvor han ikke kunne tale fritt. Hva om ingen fortalte ham at i Norge er det ytringsfrihet? Hva om ingen fortalte den frelste at han er et Guds barn, at han har en identitet som rettferdig for Gud i Kristus? Hva om ingen fortalte ham om muligheten til å gå direkte til Gud med sine bønner, at han ikke trenger noen annen mellommann mellom seg selv og Gud enn Jesus Kristus, ja, at han kan tale med Gud i Jesu navn. Hva om ingen fortalte ham at han ikke er bundet av ytre ritualer og regler, at ingen fortalte at han er medarving til Guds rike?
